Barns bruk av nettbrett og digitale innretninger – digital kompetanse eller leketøy?

Posted by

Det går en debatt i media, spesielt i Aftenposten, om barns bruk av nettbrett. Hvert tredje barnehage tilbyr barna å bruke nettbrett i barnehagetiden og foreldre klarer ikke å begrense barnas bruk av nettbrett. Debatten begynner å polarisere seg med de som mener at barn bør ha fri tilgang til nettbrett og andre skjermbaserte enheter, mens andre mener at barn bruker for mye tid på nevnt og bruken bør begrenses. Her er et forsøk på å oppsummere argumentene for å gi foreldre oversikt over problemstillingen, samt å gi egne innspill til debatten.

Debatten begynte med at Aftenspostens Cecilie Asker bekjente at hun hadde kjøpt et nytt nettbrett til sin to år gamle datter. Ikke fordi hun ønsket at datteren skulle få digital kompetanse, men for at hun ville ha sitt eget nettbrett i fred. Fair enough, men en dyr måte å unngå grensesetting på. Asker bringer så frem problemstillingen at noen familier vil ikke ha råd til å kjøpe nettbrett til barna, hvilket vil «skape et stort teknologisk klasseskille» (uten noen referanser til denne forskningen). Asker fikk sterk motbør for sitt innlegg, og det har igjen vært motreaksjoner mot dette.

Askers problemstilling om «digitalt klasseskille» ble tatt videre i en annen artikkel i Aftenposten om at hver tredje barnehage tilbyr nettbrett til barna, og at «eksperter mener nettbrett må inn i barnehagen for å utjevne forskjeller mellom dem som har og dem som ikke har» (fremdeles uten referanse til eventuell forskningen ekspertene støtter sine uttalelser på). Det fremheves også i artikkelen at bruk av nettbrett i barnehagen reduserer de digitale skillelinjene for dem som har og dem som ikke har tilgang til nettbrett. Andre har imøtegått dette med at «det er et større problem at barn bruker for mye tid foran skjermer, enn at noen få ikke er vant med dem».

Imidlertid viser forskning (Meditilsynets Småbarn og medier-undersøkelse for 2014) at 8 av 10 barn har tilgang på nettbrett i hjemmet. Cecilie Askers bekymring for at nettbrett er dyrt for enkelte familier, synes derfor noe overdrevet. Hun kjøpte riktignok nettbrettet av det dyreste merket til sin datter (iPad), men det finnes mange nettbrett som er like bra (også for barn) og langt rimeligere. Nettbrett er også et forholdsvis ungt produkt, så at 20 % ikke har tilgang på nettbrett i hjemmet er normal penetrasjon for et slikt produkt, vil tallet vil trolig være under halvert om 1-2 år.

Men gjør det noe at barn i barnehagealder ikke har tilgang til nettbrett? Og hva er «digital kompetanse» for barn i aldersgruppen opp til 6 år? Nettbrett er et leketøy for barn i denne aldersgruppen, og det er mange substitutter som pekebøker, fargebøker, andre leker, TV osv. Vi snakker ikke om at barn har lite «pekebokkompetanse» fordi de mangler pekebøker hjemme. Et nettbrett er utrolig enkelt å lære seg – et barn kan sitte med et nettbrett og beherske det i stor grad etter bare noen minutter med prøving og feiling – og det er sikkert derfor det er så populært. Dersom et barn ikke har tilgang til nettbrett opp til skolealder, vil barnet beherske nettbrettet på nivå med sine jevnaldrende som har hatt tilgang på nettbrett på kort tid.

Det er to forhold som ikke er godt dekket i debatten: Hva menes med «digital kompetanse» for barn i barnehagealder og hva erstatter bruken av nettbrett av andre aktiviteter i barnehagen (og ellers).

Først bruk av nettbretts betydning for digital kompetanse for barn opp til 6 år: Siden et nettbrett er så enkelt, og for barnehagebarn i stor grad representerer en leke, så kan man ikke si at barn opparbeider seg stort med «digital kompetanse» ved bruk av nettbrett. Barn lærer å manøvrere i operativsystemet i nettbrettet (som er meget enkelt), de lærer noen enkle funksjoner som å å starte programmer («apper»), skrive enkle tekster (kan vel også gjøres på ark?), farge figurere (kan kanskje gjøres bedre på ark eller bok?), lese tekster (kan gjøres på bok?), se filmer, høre musikk og lydbøker osv. Ikke akkurat det som er nødvendig for å komme seg videre i livet altså. Betydningen av «digital kompetanse» for denne aldersgruppen synes å være strekt overdrevet.

Det er også uklart hva artikkelforfatterne i ovennevnte artikler mener om «digital kompetanse». Vi har i dag omfattende bruk av digitale verktøy og hjelpemidler i vår hverdag (som Digidag – Digital hverdag – forsøker å vise), men de fleste er digitale forbrukere, og ikke digitale skapere. Den enkelte vil i liten grad opparbeide seg digital kompetanse som digital forbruker, og det er nettopp det barn i stor grad er. Når barna kommer i skolealder og begynner å skrive lengre tekster på tekstbehandling, lage bilder, redigere filmer og musikk, publisere på Internett, programmere osv., da kan det snakkes om digital kompetanse og da vil et skille mellom de som har tilgang på digitale verktøy bli tydeligere. Men et eventuelt forsprang enkelte barn har ved tilgang til nettbrett i barnehagealder vil være ubetydelig.

Så til hva tid bruk til nettbrett eventuelt erstatter. Barn i barnehagen har mye tid, så de vil ha tid til andre ting enn nettbrett. Men tar nettbrett-bruken mye tid, vil det erstatte tid som ville vært benyttet til å være fysiske, ha kontakt med hverandre, leke sammen er imidlertid viet lite oppmerksomhet i debatten. Noe av det viktigste barn utvikler i denne alderen er motorikk og sosiale kompetanse. Fysisk aktivitet er derfor viktig, og en stor del av grunnlaget for et menneskes sosiale kompetanse legges i barnehagealder. Med sosial kompetanse menes empati, evne til samarbeid, selvhevedelse og selvkontroll, og må sies å være langt viktigere enn «digital kompetanse».

Det er også uttrykt bekymring fra forskere og andre om at nettbrettbruken har påvirkning på øyne og søvn, nettbrett og andre digitale innretninger påvirker konsentrasjon og hukommelse, og at barn under tre år ikke bør bruke skjerm (i for stor grad). I tillegg bruker foreldre nettbrettene ofte som barnevakt og har problemer med å begrense barns bruk av nettbrettet. Det er også kommet påstander om at nettbrettbruk gjør barn skjermavhengige, asosiale eller språksvake. Disse påstandene er like udokumenterte som det «digitale klasseskillet», og kan ikke tillegges noe vekt. Men det er klart at de ekstreme tilfellene av bruk av nettbrett kan ha betydning for barn (men det er heldigvis langt mellom disse tilfellene). Det synes å være like lite hold i begge siders påstander, og bruk av nettbrett for barn i i barnehagealder kan nok ikke sies å ha verken positiv (les: nødvendig) eller negativ betydning.

At Oslo så skal bruke 30 millioner på å bygge ut Internett i barnehagene er dårlig bruk av pengene. Mange barnehager trenger bedre bygningsmasse, fagutdannet personale, bedre klatrestativer, næringsrik varmmat til barna, frukt og grønnsaker osv. Dette er politisk flesk fra Oslos politikere. Å forbedre barnehagebarns «digitale kompetanse» er bortkastet og unødvendig – disse barna kommer til å overgå sine foreldre mange ganger i digital kompetanse så det er ingen fare med dem.